Fuglevokter

10.juni

Kjære dere mine kjære….. Bare tre dager til nå, så ramler det inn med prominenser eller FMVMM  (folk med voldele mydje makt) på Vega, denne store øya i havgapet vest for fast land. Det er et senter for en arv for Verden som skal åpnes, og mange mektige kommer gjerne hvis de får lov til å ha godt med taletid…

Men kjære dere mine kjære, dette er en tale for dere som henger rundt på plakater og høres i lydfiler som pryder senteret,s utstilling.

Du Emelius og Emilie på Holmen, Annabæsta  i Nordøyn, Frøydis og Eilif på Brattøya, Halvdan på Hammarn, Therese på Gangarøyn, Lise på Innerholmen, Anna på Hinskjæret, Hjørdis på Nordøyn , Ane i Nordøyn, Alida, Ingeborg, Ane og Henrik i Lånan, Ellen og Ingrid i Ytterøy,n, Jenny i Skjærværet, Maren i Floværet. Og til mange, mange andre øy-folk i alle de ulike øy-værene i Vega og oppover hele Nordlandskysten. Jeg tenker også på deg Laura fra Sandværet i Bolga og på deg Gudrun på Grimsøya i Røst og ho Hardis i Oterværet i Meløy.  Ikke minst tenker jeg på ho fantastiske kjærringa i Snyen vest om Bolga …ho som hadde så mye ærfuggel på reir at ho sprang rundt på bærgan i umake sokker og uten sko bærre fordi ho ikke hadde tid til å kle på seg orntlig, når ho skulle ut og putte narr-egg i reiran for å lure Kråka i Snyen. Og så ho oldemor Anna som reidde opp reir for EÅ,n under skolehuset på Hysværet. 60 store tangreir sto klare til 1.mai. Da stengte skola, og ungene måtte pent ro heim og ta sommerferie.

For det er dere, mine kjære, som skapte denne arven av dun og fjær, med nitidig pleie og omsorg for EA og for andre fredelige skapninger i luft, på jord og i vann. Dere var, og er, langt unna makta. Langt unna fylkesordførere, ministere, ordførere, prester og proster og drømmene om et voksende reiseliv. Prinser fantes jo Konger og Dronninger og, og Gerardsen selvfølgelig. Merkelig nok hang de smilende og godt teipa fast til glisne dovegger. Så når jeg nå skal håndhilse pent på prinsen så hører jeg mormor formane. «Du ha no væll førr guss skyld vaska deg på hender,n.»

Jeg skulle ønske at dere var her, mine kjære. At dere rusla rundt med arbeidsnævene, golfjakkene, blomstrakjolene, tjukkstrømpene, perlekjedene, findressene, lommeurene, ull-vestene og nykjemma hår. Og satte perspektiv inn i dette nye som skal vise det arbeidet som er gjort… for verden. Og jeg kjenner en stor takknemlighet for at jeg ble født inn hos dere som tok så godt vare på naturen. Mens artene i dag dør, har dere lært meg den møysommelige kunsten å ta vare på ea…og å samarbeide med naturen for å kunne høste av den….Det er virkelig en arv for verden.

Tenker og på dunkjærringa ho Emma på Stran i Vega… ho som sitter i et vakkert bilde tatt i 1910 med ulltørkle rundt hode og skuldre, og med sønnen framfor seg i ei sparsommelig stue. Et  bilde ble vist på nett 07.06.2019 og er fra arkivet til Tromsø museum. Ho Emma sto aller nederst på rangstigen, ho eide ikke eget hus eller øy med fugler. Hennes arbeide var å dra rundt på gårdene og på øyene og renske dun. Hva ho fikk i betaling for dette langsommelige og støvete arbeidet tørr jeg ikke engang å tenke på.

Dere som nå skal åpne senteret i Vega for denne arven, er ikke nederst på noen rangstige. Tvert imot, dere har klatra alle stigetrinnene og sitter høyt i makt.

For meg som har vokst opp med ei mormor, og flere med ho, som aller helst skydde makta og som så med skråblikk og gav krasse kommentarer til maktas svingende inngrep i hverdagens rammer, er oppbudet av FMVMM under åpninga av Vega Verdensarvsenter ganske paradoksal.

Øy-kulturen i Vega og i alle andre øy-samfunn i Nordland hadde på mormors tid utvikla seg til å bli en fri kultur… hver mann og kvinne hadde sin øy, eller part av ei øy, sin båt og sine ærfugler på reir… de drev med mangesysleri. De fiska, fangsta og stelte dyr. Så grep makta inn med store planer om omstrukturering med bud om normaliserte arbeidsdager i den forjettede industrien.. Kvinnene skulle nå, endelig, få bli hus-mødre og henge klesvasken på rette snorer og mennene kunne hjelpes til med å farge Mo i Rana og Ranfjorden rød. Kondemnering av alt -for – små båter- etter ny norm, forlokkende tilbud om fraflyttningstilskudd og hus på fast-land var statlige tiltak som kommunene håndhevet. Enhver som har lest sin Ottar Brox (Hva skjer i NordNorge) og som har levd noen år … veit at makta i denne prosessen ikke nødvendigvis lytta til folk i øy-værene når det gjaldt hvem – skal- bo -hvor og jobbe med hva. Øy-kulturen ble utover 1960-70 tallet skambelagt og ord som utvær, øyert og øy-væring var ikke direkte heders betegnelser. Og ikke minst var ærfuglrøkt sett på som noe tulleri kun for gamle kjærringer som ikke hadde annet vettugt arbeide å ty til. Det har nok tatt lang tid for folk på det vi kaller «fastlands Vega» å kunne vedgå seg at de faktisk er øy-væringer sjøl om man opplagt må kunne si at de bor på ei øy.

Men nå er alt anderledes , i hvert fall i Vega!

Eller er det det?

Ut fra den lista over FMVMM og prominenser som skal tale og opptre på åpningen av senteret for Vegas Verdensarv…kan det se ut som makta har tatt sin bolig iblandt oss. Eller kanskje er denne åpningen bare så beleilig plassert i forhold til et kommende valg? Kunne det ikke vært helt omsnudd? At denne arven vi feirer fikk STOR taletid og at makta måtte stige ned fra podiet og bare delta og for engangs skyld lytte på ærfuglens sang, gåsas kjefting og dunkjærringenes tale… Det kunne sannelig vært enda en ny arv for verden.

Men heldigvis finnes det utallige hverdager etterpå og vi som arbeider sammen med fuglene i værene, og mange andre i Vega samfunnet veit at hverdagene teller mest og er flest. Og så håper jeg at denne stor stua for øy-kulturen og naturen i Vega virkelig tas i bruk av øy-folket. Og at den forføreriske makta fortsatt holdes på en sjømils avstand.

Men uansett…Jeg gleder meg no aller mest til å hilse på selveste arve prinsen sammen med alle mine kjære…for jeg veit at dette ville dere satt så stor pris på… Og ja mormor,  e ska husk å vask meg på hendern!

 3.juni

Fugler og navn, også gåsa da….

No har de kommet:  ho Rawdna, ho Maria, ho Ruth og noen til her hos meg, som enda ikke har fått navn.

Men ho Armanda, som er ny av året, har vi et håp til. Ho la seg i et årsgammelt hus på østsia av Kråkhåjen. Det er det huset jeg kaller «Bygd av en rakleiterrunde rundt Sørskjæran» I år restaurerte min bror Armand huset. Han reidde fint opp med stortang og småtang. Masse småtang midt i reiret, sånn at egget, det første, kan skjules dypt nede i tangmørket mens ho Amanda reker rundt i et par døgn og spiser seg god, rund og rugeklar..før ho vender tilbake og slipper 4 nye egg i rask takt.

Ho hadde plukka av seg noen dunfjon.. de lå på kanten av reiret som små skoddedotter. Jeg kjenner nedi småtanget… ingen egg, men nedenfor i lyngen lyser det gult av fersk plomme i  grønt egg. Dette er fristende mat for både kråka, tjuvjo,n og måsen.

Jeg løper heim og henter et tre-egg. Legger det i reiret og håper at  Armanda vil la seg lure, at ho ikke gir seg med dette fine huset som ligger østvendt og med godt og bredt tangreir solid plassert innerst i huset.

Hos meg får fuglene navn etter den som har bygd huset, Som ho Armanda og han Armand.  Det begynner å bli noen nå.. venner, kolleger  og familie og ikke minst besøkende unger som har bidratt til å gi kresne damer hus å velge mellom.

Hos Albert på Hinskjæret er det slekta som gjelder. Der finner du ho Elise, ho Mali, ho Marit og hen Thorleif på reir. Navnene finner du igjen i en enorm samling av kopper, sirlig hengt opp på kjøkkenveggen.  Hvert av de ca 40 medlemmene i storfamilien har sin egen personlige kopp som henger der og venter enten koppens eier er levende eller død. Koppen til mor Anna som forlot familien for 2 år siden …henger trygt på sin spiker. Og kanskje har ho Anna, nettopp no tatt seg en tur tilbake som ei vakker og stolt ee i et av de staute husene for fuggel på Hinskjæret.

Sånn lever vi tett og deler hus, navn og kopp på tvers av artsgrenser i dette riket av folk og fugler.

I går, i min hage, forlot ei stor grågås reiret med 5 gulgrønne nøster. Var litt uforberedt på fargen , men ser at de forsvinner godt kamuflert, inn i vår-gresset. De ble møtt av far rett foran  kjøkkenvinduet. Der hadde han venta og vokta i et døgn… og nå var tia for å føre frue og nyklekka kids rett på havet. Vi gir oss helt over i kjøkkenglaset, må holde hånda for munnen for å ikke rope… ho klarte det!!

Og fra sin syvende himmel, smiler mormor.  For, for ho var det egentlig bare gåsa som holdt moralsk standard i fugleverden… med sin livslange troskap mot en og samme make. Ærfuglene regna ho mer som temmelig promoskiøse, sjøl om mødrenes kjærlighet, etter mormors mening, kunne overgå den  mest kjernesunne kjernefamilie.

Jeg tar en sving i stilla for å sjekke huset til Armanda. Og hurra vi klarte det!! ho lot seg lure… Ho letter fra reiret idet jeg kikker inn i huset. Ho legger seg på sjøen rett nedenfor meg og venter utålmodig på at jeg skal hute meg bort. Jeg rekker å kikke inn i reiret og ser 4 grønne, store egg blinke i sola.

Armandas første egg.
Armandas første egg.
Gåsereiret i hagen.

 

26.mai

Har hatt noen dager på fastlandet for å bunkre mat og møte menneskebarn… Da skjer det mye «udi øyan »

Denne lyden av vind og regn, havets gang opp og ned av fjæra, e-kaillenes hoho og «det ville kor»  av tjeld og gås og alle de andre som behersker lufta har fått gjort sitt… Så nå har de brunspraglete vagget møysommelig oppover bergene på denne bratte øya med tung ballast av grønne egg. Et egg har de sluppet, godt gjemt i reiret, i flere reir. Jeg graver de fram og legger narre-egg av tre, for å lure kråka..

Gikk runde i går kveld og skremte av ei fin ei som hadde lagt seg innerst i et skjul, over tangreiret. Der i det myke gule gresset lå ho… Kan godt forstå henne…. For reir av grisetang og blæretang er usedvanlig harde saker. Og sjøl om EA er godt polstret med fett, dun og fjær så gir nok dausæna (fjorårets visne gule gress) et mer behagelig leie. 5 egg i reiret! Her har det gått fort i svingene.

Jeg gjør en sving nesten opp på toppen av øya. Der regjerer to hegrer og ei jordugle side om side. De har leira seg i greiner og kvast etter nedhugde sitka graner… ypperlig materiale for bakkereir! For bare noen dager siden var det ei grågås som roola øverst i denne leiren. Men nå ser jeg at hennes egg lyser kvite og fortapte under kvist – dungen og den  duna er spredd over hele området.

I det ene hegre reiret er livets under i full gang. To forpjuska punkere av noen hegreunger har nettopp kakka seg ut og vakler mellom turkise små egg med hull på toppen. Her blir det folksomt.

Jeg går sakte i hus. Henter et trillebårlass med ved, skremmer opp ei siland fra blåmunka i hagen. Ho har 8 egg. Jeg sjekker at gåsa i hagehekken er der. Det er ho! Så går jeg inn og legger godt i ovnen og håper at ho jeg skremte av de grønne eggene, på min runde, vil finne tilbake til sine små.

Ca to timer etter starter ho vandringa tilbake til reiret. Først går ho sjøl aleine i siksak langs fjæra. Så inn i huset, så ut igjen. Ho flyr ut på havet og henter kaillen og igjen går ho tilbake til huset med gubben stressa på slep. Flere andre brune fruer følges også på reir denne kvelden. Noen i hus og noen forsvinner i lyngen. Bare de svart/ hvite hoho- ende kaillene viser at her, ca akkurat her, skjer det noe.

Og over øyene svever tjuvjoen. Svart som faan sjøl og med djevlepigg på stjerten. Bare tjelden med sine røde strømper og intense kjefting har kraft og ferdigheter nok i luftakrobatikk til å jage joen bort fra forsvarsløse egg.

Lyset dempes litt på utsia av vinduet, konturene av livet blir utydelige, men dramaet fortsetter nok natta igjennom.

 

 

Mandag 20. mai

Besøk hos mor…..

Dine tynnslitte hender, mellom mine. Blåmerkene og blodårene som vises mellom beinknoklene. Huden mykt strukket over.

En gang var du ei øy-rose. Så vakker at alle snudde seg etter deg og sukket.

Mørkt hår i bølger rundt ansiktet. Mørke, brune øyne som ser og ler og ser innover… kanskje mot duvende tareskoger eller skogstjern, der noen venter på deg og vil ha deg og dra deg til seg. Høye kinnbein og hvite, hvite tenner i smil. Ofte smil mot oss som er nærmest.

Kjole og gummistøvler og sterk til å ro. Unger i båten godt plassert mellom spantene. Sitt beint i båten, nå ror vi! Og mor og bror ror gjennom sundene så det fosser rundt baugen. De tar igjen alle og jeg og søster roper hoi, hoi, hoi og ser martaum, gristang og sagtang fyke forbi.

Vi henger med hodene over ripa på hver vår side og ser og ser i tangskogene…. småmort, sjøstjerner store som mannehender, piggete kråkeboller og sandbunnens klarhet med 10.000 år av finslipte korn.

«In every grain of sand» hører jeg nå, og kjenner hånden din mellom mine hender … så lett som en fuglevinge.

Every grain of sand                                                                 Bob Dylan
In the time of my confession, in the hour of my deepest need
When the pool of tears beneath my feet flood every newborn seed
There’s a dyin’ voice within me reaching out somewhere
Toiling in the danger and in the morals of despair

Don’t have the inclination to look back on any mistake
Like Cain, I now behold this chain of events that I must break
In the fury of the moment I can see the Master’s hand
In every leaf that trembles, in every grain of sand

Oh, the flowers of indulgence and the weeds of yesteryear
Like criminals, they have choked the breath of conscience and good cheer
The sun beat down upon the steps of time to light the way
To ease the pain of idleness and the memory of decay

I gaze into the doorway of temptation’s angry flame
And every time I pass that way I always hear my name
Then onward in my journey I come to understand
That every hair is numbered like every grain of sand

I have gone from rags to riches in the sorrow of the night
In the violence of a summer’s dream, in the chill of a wintry light
In the bitter dance of loneliness fading into space
In the broken mirror of innocence on each forgotten face

I hear the ancient footsteps like the motion of the sea
Sometimes I turn, there’s someone there, other times it’s only me
I am hanging in the balance of the reality of man
Like every sparrow falling, like every grain of sand

 

Den famlien der det ble drukket mest kaffe og spist mest bløtkake og klippa mest i Sparkjøpkataloger. Lille Mormor med grått hår bakerst til venstre i bildet.
Den familien der det ble drukket mest kaffe og spist mest bløtkake og klippa mest i Sparkjøp – kataloger. Lille Mormor med grått hår bakerst til venstre i bildet.

Onsdag 15.mai

Noen tanker om sprit, øl, spirit og spiritus santus rett før 17.mai…..

Da jeg var liten var denne øya jeg nå trasker rundt på, her i havgapet, fri for sprit. Ja bare nesten forresten for det fantes jo rødsprit, vaitsprit og forskjellige andre flytende remedier for rensing av motordeler og såre fingre. På andre øyer var det orntlig sprit og på bryggene hadde mann hemmelig barskap der mann møttes for å sitte på fiskekasser og drekk: sprit eller aller helst øl. Øl er mer i moderne tid for ingen hadde begynt å tenke på at det gikk an å lage heimebrygga øl av tang, som er den eneste veksten, som det vokser store mengder av her i øyan. Tangøl har det blitt mer av nå i post, post moderne tider, og det ølet smaker etter min smak som tang. Ja, salt tang.

På bryggene satt de da gubbene og drakk og skåla og skråla. Og vi ungene, ja altså ikke jeg for jeg satt heller på brygga til min morfar, stille og fornuftig og så på at han bygde båter. Men de andre ungene satt gjerne under kaia eller sto med øynene klistra inn mot bryggeveggen og kikka enøyd inn av kvisthull. Og der så de gubbene som ble mer og mer ustadige. Noen drakk, noen gråt, noen prøvde å si noe høvelig sammenhengende og noen holdt lange taler om været og motorer om damer og om naboen som seff ikke var tilstede. Også etter ei stund gikk de ut og kjørte båter. Det var litt av et syn … Det gikk som ei slalomløype fra øy-været og inn mot hovedøya. For der i kjøleskapet hos nærmeste handelsmann var det øl… øløløløløløløløløl (sitat Jokke og Valentinerne) Vi unger, utenom jeg, satt og venta til slalomfeltet kom tilbake og lasta tunge kasser opp på brygga . Så fortsatte festen til sola gikk både ned og opp.

På andre øyer, og særlig på min mormors fantes ikke øl og som før sagt heller ikke sprit. Der var det kaffe og bløtkake og fjøsstell som gjorde folk muntre. Mormor hadde forresten en ynda hobby som hun likte å dele med oss. For hver årstid og særlig før 17.mai, fikk hun en ny Sparkjøp katalog i posten. I den var det mange folk og mye klær. (Har en fornemmelse av at alle damene var litt mer lubne på et vis, i denne katalogen, og menna de var litt mer robuste i ruta skjorter og terilens bukser med evig press. Mormor bestilte aldri varer fra denne katalogen. Nei hun klipte ut alle folka også satt vi der sammen med mormor med sakser og lim. Vi klippa hode og andre kroppsdeler som bein og armer av folka også limte vi de sammen i uante kombinasjoner. Mormor sa at nå lager vi en ny type folk. Damer fikk manne truser med bulk midt på og barske herrer fikk B-cup bh og tynne damebein. Mens atter andre damer fikk kroppen snudd bakfram og måtte klare seg så godt de kunne med putetrekk og firkanta dyner på kroppen. Og mormor lo og drakk en ekstra kopp kaffe.

Ja mormor var sterkt påvirka av surrealismen, tenker jeg i ettertid… og hver morgen når jeg kom ned i kjøkkenet sto det ei metallbøtte ved vedkomfyren. Det dampa fra bøtta og ut av dampen steg synet av et stirrende torskehode omkransa av irrende grønt sauetang. Det er løyp sa mormor og tok med seg bøtta og gikk i fjøsen.

Velsigna mormor. På søndag var det preik i radioen med slepende salmesang og salmenummer nøye notert på en lapp slik at alle kunne synge med på rett salme. Vi som var minst sprang ut og inn av stua som om det var en katolsk messe og ikke en messende radioprest av det lutherske slaget.. Jeg husker ikke et ord, bare klangen av prestestemmen som fylte rommet med et monotont alvor. Det var så gruelig kjedelig at jeg enda kan kjenne  murring i kroppen, sitre i beina og metallsmak i munnen, av en eller annen grunn,  hvis jeg tilfeldigvis slår på radioen kl 11. 00 en søndag formiddag. (På P1).  Men på tross av dette gudsjammerlige ritualet hver søndag, så bodde gud, eller la oss si gudene hos mormor. Jeg så det på henne når hun tidlig på våren fortalte om alle de bevingede hærskarene som snart skulle komme. De skulle komme fra sør og nord fra øst og vest og fra havet utenfor, og slå seg ned på hennes øy og sitte til bords med henne der på betongtrappa hver morgen og spise skorper… før de etter hvert inntok alle de oppredde tangreirene som hun hadde laga til dem. Jeg hørte det også på henne når vi gikk runder sammen for å hilse på fuglene, og når ho snakka med EA ( ærfuglen på reir). Jeg merka gud og når jeg fikk lov å sitte ved et reir og se en pjuskete e-unge akke seg ut av egget. Så mange nye mirakler hver vår! Det samme mirakelet skjedde hos min tante og min gamle tante og hos ho som styrte telegrafen, hos den glade og den triste. Og hos de gamle milde mennene, som etter at koner og barn hadde flytta til fastlandsvega, satt igjen med EA . Vi unger måtte gå stille med ærefrykt inn mot dette livet. Til og med de overstadige gubbene på brygga holdt spriten i barskapet og kjørte sakte og beint i båtene men aldri på full flo!

For et mirakel!

 

mandag 13. mai

Hylster i haggelpatron

Jeg fant jeg fant…

Det er en stund siden nå at Espen Askeladd trasket i fjæra, eller hvor det nå var, sammen med brødrene Per og Pål og fant de utroligste ting

En død kråkunge, en blei (= en tre-kile ) , en vidjespenning, en utgått skosåle, et bukkehorn og et potteskår. Han fikk bruk for alt dette han Espen, på tross av at brødrene både ropte og skrek: Hva skal du med den? Hiv den! Men han Espen han sto på sitt og målbandt prinsessa og arva et halvt kongerike, med ale de tilsynelatende ubrukelige greiene som han fant.

Og her går jeg på ei øy ytterst mot hele norske havet og finner mye og mangt i fjæra.

Hva skal du med dette da sier jeg til meg sjøl, som et ekko fra eventyret, når jeg finnet 1000 biter knust hardplast most ned i gress og lyng, 20 plast hylser fra haggel patroner duppende i tangen på flo sjø, snusbokser og uendelige mengder av plastflasker, flaskekorker, orange tauverk og grønt fiskegarn overgrodd av strandvekster.. Jeg plukka lignende ting i fjor og, tenker jeg…  men det kan virke som om alt bare kommer tilbake… har havet returnert de samme tinga? Hva skal du med dette da spør jeg igjen… og får et annet svar enn Espen Askeladd for i hans tid fantes ikke plasten og det han fant kunne både brukes og kastes uten at dyr eller fugler døde av det.

Jeg – må leite etter en annen grunn enn å målbinde sjølopptatte prinsesser. Ved å plukke opp alt dette jeg finner kan jeg f.eks hindre at en taregjedd/torsk eller ei gås setter en haggelpatron så uhøvelig i halsen. Jeg kan hindre at sauene som beiter på øya knasker i seg kvasse plastbiter når de tar en jafs med saftig øy-gress, og jeg kan hindre bittelite grann at tauverk og garn flises opp og blir til microplast som stadig fyller havet og magene til fisk og sjødyr i alle størrelser som spiser og spiser av vårt enorme forbruks – avfall.

Det sies at det er mindre plast langs strendene nå enn før. Ja det kan hende at det stemmer,  i hvert fall der det bor folk og der folk stadig vekk plukker opp plasten i jevnlige strand -ryddeaksjoner.

Men her ytterst ute ferdes få folk og vi som er her for å passe fuglene får en stor og viktig jobb med å plukke dritten etter andre folk fra hele verden. Nå  plukker ikke jeg alt dette for at det skal se fint ut i øyan til 17. mai eller til sommeren, eller til ære for turister. Jeg plukker plast for livet til alle de Guds skapninger som lever her hele tiden, hele året, hele livet.

Jeg håper og ber om at vår forblinda menneskeverden snart må sperre øynene enda mer opp og kjenne både i hjerter og i vettet at det sinnsyke forbruket, som er årsaken til alt det jeg finner her langs strendene, må bremses kraftig…at vi faktisk kan klare å forstå hvor avhengige vi egentlig er av en rein natur. Og at det å ta vare på og elske livet ikke handler om økt materiell vekst!!

Jeg og Espen Askeladd trasker trøstig videre og samler og samler og samler..

 

Hver vår fra 1. mai til 31.juni er jeg ærfuglevokter i Hysvær i Vega verdensarv. Jeg er en av 40 voktere som holder til rundt omkring i øy verden i Vega.Dette er en 1000 årig tradisjon som har vært en viktig og bærekraftig næring i Nordland fram til den store fraflyttingen fra øyene på 1960-70 tallet.  Jeg har lært tradisjonen med å passe ærfugler av min mormor Frøydis Johansen som bodde på øya Brattøy i Hysvær fram til midten av 1980-tallet. Våren 2019 er det 5 år siden jeg startet opp igjen med å bygge hus av stein og drivved, lage reir av grisetang og verne fuglene mot kråke, oter og ikke minst den verste predatoren som er minken. I dette arbeidet kommer jeg tett på en storslått natur og kan på nært hold oppleve livets syklus og den store gjenfødelsen som skjer hver vår.  Jeg kan og se de endringene som skjer og har skjedd pga menneskers innvirkning i naturen. Lenge var bakkehekkende fugler utenkelig i denne øy – verden. Dette skyltes innførselen av mink/ minkfarming til området. En næring som fikk mye offentlig støtte. Mange av disse dyra rømte fra burene og spredte seg på alle øyene. Minken jaktet iherdig og systematisk på alle de fuglene som hekker på bakken. Bestanden av tjeld, terne, ærfuggel, andefugler, teiste mange arter måke gikk kraftig ned. Nå har vi kontroll på minken takket være de første som restartet ærfuggldrifta i Vega.  Hver vår har jeg også besøk av andre kunstnere som kommer for å arbeide med sine prosjekter eller bare være sammen i det arbeidet som skjer på øya. Mitt eget kunstneriske arbeide henter også inspirasjon fra arbeidet med fuglene.

Bilder: Maria Gradin og Vibeke Steinsholm